De 2 siste ukene!

De 2 siste ukene har jeg tilbrakt på skjerming. Det vil si at jeg har vert på ett rom, der jeg ikke har fått tilgang på tingene mine og at de har vert ett personal med meg hele tiden.
Grunnen til at jeg endte på skjermin, var vell fordi personalet var bekymret for meg. Og redd for at jeg skulle gjøre meg noe.
Jeg har hatt en ganske dårig periode de siste ukene, og til slutt toppet det seg. Så da var det egentlig litt greit å slippe å forholde seg til så mange. Jeg fikk ikke ha tlf eller pc, for å bli skjermet mot omverdenen.
Jeg var så klart ikke enig i dette, så jeg klagde til kontrollkommisjonen.

Dagene gikk for det meste i å lese bøker og å strikke. Jeg leste bøkene Kollektivt selvmord (ironisk nokk :P) og Linneah Myhre Kjære. Jeg fikk også begynt på St. HAllvards Hospital, en serie jeg kjøpte for en stund siden. Selv om jeg ikke klarte å konsentrere meg så mye om innholdet, så fikk det dagene til å gå litt fortere.
Etter ca en uke, så fikk jeg lov å ha strikketøy. Så jeg har kommet langt på genseren jeg strikker på.

På mandag som var, fikk jeg beskjed om at vedtaket om skjerming var avsluttet, og at jeg fikk ha tlf og pc tilbake. Det ble jeg veldig glad for, men merker det blir lite tid til lesing og strikking nå. Så jeg må vell lære meg å prioritere litt bedre.

I går (tirsdag), kom kontrollkommisjonen, der jeg fikk snakket med de om klagen min. Men siden det tok nesten 2 uker før de kom, så ble det litt for sent.
For de som ikke vet hva kontrollkommisjonen er, så kommer det en lett forklaring.
Kontrollkommisjonen består av en lege, en psykiater/psykolog, en sosionom og en til. Når man får vedtak om f.eks det å bli skjermet eller en type tvang, så kan man klage til de. Da skal de ta kontakt med deg og se på saken. Vist man forsatt vil klage når de kommer, så kan de utnevne en advokat til deg, som hjelper deg å klage videre. Og da må saken revurderes, og vist du har gode argumenter osv. Så kan de bestemme at f.eks skjerming eller tvang ikke skal brukes. Dette er vertfall sånn jeg har forstått at det funker.

I ettertid synest jeg at det personalet og behandlerene gjorde, kanskje var litt lurt allikevel. OG jeg vet at de bare vil meg godt. Det de gjør er for å ta vare på meg og passe på meg. Men det er vanskeligt å se det når man står midt oppi det.

Så dette er da sånn mine siste 2 uker har vert.

Jeg kjemper en kamp

Jeg kjemper en kamp for livet.
Jeg kjemper hver dag mot stemmene, mot følelsene, mot en verden jeg ikke vil leve i.
Hvordan kan man forvente at man skal kjempe, når man ikke ser målet? For hva er da målet? Er det det å bli gammel og grå? Ett liv med utdannelse og jobb? Eller er det de små øyeblikkene man kjenner på innimellom, de som får deg til å føle at "nå, nå lever jeg!".
Hverdagen er for tiden veldig tung. Jeg blir dratt i mange forskjellige retninger. Alle har en mening om hva som er best for meg, både personalet, venner , familie  og det inni meg. Men mine meninger kommer ikke alltid frem. De lytter, men forstår sjeldent. Og jeg blir så oppgitt. Både på meg selv og på de som tror de vet hva som er best for meg. Jeg prøver å ikke si noe. Vil ikke vere i veien. Men jeg kjemper for det uvisse. Det jeg ikke vet, som ligger langt langt der fremme. Jeg tar ett skritt av gangen, og prøver å ikke falle.

Pårørende!

Det må være helt grusomt. Det å se sitt eget barn, venninne, far, mor, kollega eller andre man kjenner slite med sykdom. Da tenker jeg på psykisk sykdom denne gangen. Jeg har vert på begge sider, og det er tøft både å være den som er syk, og den som er pårørende.

Man sitter der og lurer, hva i all verden kan man gjøre for noen som sliter? Selvfølgelig er det mye man kan gjøre. Som f.eks si støttende ting, bare vere der for personen, ringe noen vist det trengs eller bare holde rundt personen og fortelle hvor mye den personen betyr og hvor glad man er i personen. Men hva vist man har gjort alt dette? Hva om det ikke er godt nok? Hva gjør man da?
Er det fare for liv, så ringer man 113.
Er noen skadet alvorlig, så ringer du 113. Om det er mindre skader, så ringer man legevakten.
Men hva vist det ikke er noen fysiske skader? Hvor ringer man da?
På dagtid/arbeidsdager, så ringer man fastlegen og ber om en time/hastetime. Vist det er om kvelden eller i helger/fridager, så ringer man legevakten. Der er det alltid en lege eller sykepleier som man kan snakke med, og som kan gi veiledning/råd eller støtte. En innleggelse kan være aktuell i noen tilfeller. Men det må legen avgjøre etter samtale med pasienten.

Vist personen ikke har noen h^n går til fast, så kan det være lurt å ta kontakt med fastlege og få en henvisning videre til dps poliklinikk eller bup, vist man er under 18 år.
Av og til er det det som trengst for å hjelpe en person som sliter. H^n trenger kanskje bare hjelp til å få noen å snakke med, og det trengst ikke alltid drastiske tiltak for hjelpe noen.

Jobben til venner og familie som er pårørende, er egentlig det å prøve å være der. vis at du bryr deg, og still gjerne spørsmål vist du lurer på noe. ikke skyv personen unna, da det er kanskje nå h^n trenger deg mest. Men husk, du er pårørende og ikke behandler for vedkommende. du skal ikke behandle personen. Og si ifra vist du føler det blir for mye for deg, og prøv å få vedkommende til å snakke med en proffesjonell.

Og en siste ting, du er like viktig og verdifull som vedkommende er. Dine følelser og tanker betyr like mye som h^n sine. aldri nøl med å ta kontakt med helsevesnet. De får mye ris, men det gjør også en veldig bra jobb.

Jeg vet ikke lenger

Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke hva jeg kjenner på, alt er bare kaos.
Men det går sakte men sikkert på frem. Jeg kjempe hver dag, mot både følelser,tanker, skadetrang og mer.
Jeg er en av de heldige som får god hjelp, og jeg har ett bra behandlingsopplegg. Men man må vere ganske frisk/sterk for å være syk. Jeg har heldigvis gode stunder, og de tar jeg vare på. Det er de som gir meg håp om at det kanskje en dag vil være levbart. Og jeg har gode venner, familie og behandlere å takke for støtten. Uten deres hjelp, hadde jeg aldri holdt ut.

Jeg må også prøve å akseptere, at jeg ikke kommer til å ha ett a4 liv. Jeg må prøve å akseptere, at jeg ikke kommer til å få noen utdannelse med det første. Og at jeg må se lenge etter en jobb. Jeg må akseptere at psykdommen har tatt fra meg mye, og at det vil ta lang tid eller kanskje det ikke vil skje i det hele tatt at jeg kan jobbe som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å blitt frisk, og for å ha sluppet å ha det så jævligt. Jeg ville gjort hva som helst for å kunne tatt en utdannelse og fått meg en jobb, men jeg prøver å akseptere at jeg i en alder av 23, er blitt uføretrygdet. Og jeg kanskje aldri vil oppleve jobblivet, som folk flest.
Det er en lang prosess, men målet mitt er å en dag kalle meg selv for frisk. Og jeg skal ikke slutte å kjempe og jobbe for det målet. Jeg skal ikke gi meg, og jeg skal prøve alt jeg kan å ikke gi opp.

Jeg har gode dager innimellom, men desverre er det flertall med de dårlige. Og for tiden er det mye kaos. Men det hjelper å få satt ord på det, og for støtten jeg får.
Takk!

Leiligheten

I dag har jeg vert i leiligheten.
Jeg fikk hjelp av kontakten min, og vi fikk vasket og ryddet hele leiligheten. Jeg klarte faktisk å kjenne litt på den gleden. Jeg gleder meg faktisk til å flytte inn i leiligheten, begynne det friske livet. Jeg er kanskje litt vell optimistisk når jeg skriver dette her.(drukket litt for mye energidrikker)Jeg må nok leve med psykdommen resten av livet, men jeg kan uansett få ett godt liv. Der ikke hele hverdagen handler om å overleve, men å faktisk ha en mening med å være i livet. For det sliter jeg veldig med å skjønne. Hva er meningen med at jeg skal leve? Hvorfor skal akkurat jeg fortsette dette livet? Tankene surrer, og jeg lander alltid tilbake på den "lette" utveien. Hvorfor ikke bare avslutte livet... Det er fryktelig egoistisk av meg å tenke slik, og jeg vet at både familie og venner blir både sint og lei seg av at jeg tenker slikt. Men dere vet faktisk ikke hvordan det er for meg. Dere vet ikke hvordan det er å våkne hver morgen å være skuffet og lei seg fordi man fortsatt er i live, Det å kjenne på bunnløs sorg og fortvilelse over at livet har blitt så vanskelig å urettferdig, det å slost daglig mot stemmer/demoner/monstre og menn som vil deg vondt, det å kjenne på skammen over tidligere hendelser, selvhatet og samtidig likegyldhet. Alt dette på en og samme tid. Man blir så fryktelig sliten av det, og da virker det å avslutte og få fred veldig fristende. Jeg vet det er mange som har opplevd helt forferdelige ting, og har kjent/kjenner på mange av de samme følelsene. Men dere vet ikke hvordan det er å vere AKKURAT MEG. folk opplever ting forskjelligt og det har jeg stor respekt for. Men man må og respektere at folk er forskjellige og reagerer forskjelligt på ting.
Mem jeg tar en dag av gangen, og så prøver jeg å finne/lage "gulerøtter", som jeg har å se frem til. Og en av de er å reise til Kreta med M.
Jeg vil avslutte dette innlegget ved å si tusen takk til dere som alltid støtter meg, og som gir meg håp når jeg ikke klarer det selv. 💖

Ferdig med ECT

Er noen uker siden ECT behandlingen ble avsluttet. Jeg fikk til sammen 6 behandlinger, og håpte/ønsket at det var det som skulle til for å hjelpe meg. Men desverre var det ikke noe effekt. Etter den 6. Behandlingen, hadde jeg en samtale med legen. Vi kom frem til i lag, at jeg skulle tilbake til Valen. Og siden verken de eller jeg så noe effekt, så var det ikke noe poeng i at jeg fortsatte.
Ble ganske skuffet, for jeg håpte jo at denne behandlingen skulle vertfall hjelpe meg litt. Slik at dagene ble litt lettere å håndtere.
Uansett er jeg glad for at jeg vertfall prøvde. Jeg visste jo at det var sannsynligt at behandlingen ikke ville hjelpe, men jeg tenker heller at det var bra jeg prøvde. Så slipper jeg å gå rundt å tenke"-Hva om det hadde hjelpt? Hva om det var det som skulle til?"
Jeg kommer til å fortsette å få behandling, her på avdelingen på Valen. Og jeg jobber knallhardt, hver eneste dag. For jeg SKAL få det bedre. Om jeg ikke kan bli helt frisk, så skal jeg vertfall få det så bra at jeg kan fungere i hverdagen. Og leve et godt og meningsfullt liv.

Hyttetur til Jondal

På torsdag kom jeg tilbake fra en super hyttetur med Flokken (som vi kaller oss). Vi har vert på hytta til bestevenninna mi, som ligger på/i Vassenden. Den ligger idyllisk til med et vann. Det var meg, Anne Linn, Kjerstin, Anders og Marit som reiste opp. Vi reiste opp på mandag, og var som sakt til torsdag. Det var noen helt fantastiske dager, og vi var super heldig med været. Det noen synst var litt kjipt, var at dekningen var lik null. Så da ble man ganske oppfinnsom. Noen, inkludert meg, stilte seg oppå de sidene på flaggstanga og prøvde å få bedre dekning der. Mens jeg tok det litt lenger, og heiste liksågodt hele mobilen til toppen av flaggstanga. Desverre uten hell. Men til mitt forsvar, så ventet jeg på mail fra nav. Så det var litt viktig at jeg fikk dekning. Det gjorde egentlig veldig godt å ikke ha dekning, siden da fikk vi en pause fra omverdenen.
Vi var mye ute i sola, og de fleste ble nok litt solbrent. Men det gjorde ingenting, for da hadde vi bevis på at vi hadde vert uti sola. Frokosten tok jeg meg av hver morning, med litt hjelp fra Anders. Og siste morningen, disket jeg opp med spesialbestilte egg i forskjellige fasonger. Noen ville ha speilegg stekt på ene siden, noen ville ha stekt på andre siden og noen ville ha eggerøre.
Vi var også heldige med at vi hadde 3 hunder med oss.
Kveldene ble nyttet til å spille brettspill. Rykte går adult ble ganske populært. Med den kofferthumoren til noen av deltakerne, og oppfinsomme teininger. Så ble dette ganske underholdende.
Vi passet på å lagde gode middager, så det ble taco ene dagen, og grilling ene dagen. Mens første dagen hadde vi laget tomatsuppe.
Alle utenom meg, turde å bade. Jeg fant ut at så mye selvpining ville jeg ikke utsette kroppen min for denne gangen.
Nest siste dagen, dro alle sammen ned til Jondal for å kjøpe softis og nyte det fine været. Da nyttet de fleste seg til å sjekke sosiale medier, før vi kjørte opp igjen og nøt det fine været med Bjørkheim hytta. Desverre kunne ikke alle medlemmene av Flokken, være med på hyttetur i år. Men vi satser på at dette blir en årlig tradisjon, og at alle kan være med til neste år. Tusen takk til familien til Marit, for lån av hytta. Og takk til hele gjengen for noen kjempe fine dager i lag.

Takk skal du faen meg ha NAV!

Ja, hvor skal jeg egentlig begynne? Jeg har uføretrygd fra nav pga min helse. men fordi jeg har vert innlagt i mer en 4 mnd, så reduserer de utbetalingen drastisk. jeg får en utbetaling på 6600 kr i månden etter skatt. Som skal dekke husleige på 6230, mobilregning, internettregning, forsikring. så har jeg jo utgifter på hygieneartikkler, mat når jeg er på permisjoner hjemme. reiseutgifter når jeg skal besøke familie. hyttetur med venner ect.
jeg søkte om økonomisk bistand, som jeg i dag fikk svar på. siden jeg fikk skattepenger på 3300 kr.så synst de at det er nok for meg å leve på de pengene frem til 19 august. altså siden uføretrygdpengene går til faste rekninger og jeg egentlig går 300 kr i minus. så skal de 3300 kr dekke hygieneartikkler, snus(vet det ikke er livsnødvendig, men for meg så er det det.) mat til permisjonene, reiseutgifter når jeg skal til bergen å besøke familie, hytteturen med vennegjengen. Så i mitt hode, går det ikke opp. jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. For det er tydeligvis ikke noe hjelp i å få hos nav. Så min løsning er at jeg må sette helsen min på vent, og rett og slett skrive meg ut. for da får jeg hele trygden min. Skal snakke med sosionom i morgen å høre om hun kan hjelpe meg, vist ikke blir det takk for hjelpen Valen sykehus, men nå må jeg klare meg selv.

ECT Haugesund

30 mai reiste jeg til Haugesund på akuttavdelingen/post 1.
Jeg fikk tildelt ett rom og dagen etter skulle jeg begynne behandlingen. 31 mai var første runde med ect. Jeg ble fulgt opp og bort til ett rom. der fikk jeg ligge ned i en seng, mens de festet mange elektroder på hodet mitt og noen på overkroppen. de satte i en veneflon i hånden min og jeg fikk en oksygenmaske over ansiktet. så fikk jeg beskjed at jeg komte til å bli veldig trøtt og sovne. Mens jeg lå i narkosen sendte elektrodene jeg hadde i tinningen, elektriske impulser gjennom og hele kroppen min rykte til. Så ble jeg trillet inn på oppvåkningen der jeg våknet ca en time senere.

Den vanlige bivikrningen er at man glemmer veldig mye. Man glemmer ting som har skjedd, personer og andre minner man normalt sett har.
Så når jeg våknet kom det ett personal fra avdelingen og hentet meg. Vi trillet sengen ned i kjelleren og gikk tilbake til avdelingen.

ect foregår mandag, onsdag og fredag. men siden det har vert noen helligdager, så har det tatt litt lenger tid.

onsdag 7 juni ( trur eg da va) ble jeg flyttet over til en avdeling som heter ROP tror det står for rus og psykiatri. Jeg ble flyttet over for her hadde de plass, og det var en mindre avdeling med bare 5 pasienter. og mye roligere miljø. så da måtte jeg bli kjent med nye folk igjen. Men det går som regelt fint :)
i går fredag 9 juni hadde jeg behandling nr 4. jeg skal ha i første omgang 6 behandlinger, for så å vurdere om det hjelper eller ikke. Vist det ikke hjelper, får jeg reise tilbake til Valen. Og vist det hjelper, så skal jeg ha flere behandlinger. Så blir spennende å se på onsdag om det har hjulpet eller ikke.
det kan også vere at jeg må komme tilbake til Haugesund for å få påfyll innimellom. men det skulle vi se mer an.

Det kunne ha vert deg!

Det kunne ha vert deg, som satt her ved siden av meg. Det kunne ha vert naboen i tredje etasje som satt her. Og det kunne ha vert kollegaen din, læreren, dama i kassa på kiwi, rett og slett hvem som helst. Alle har en psykisk helse, og de fleste vil en eller annen gang i løpet av live, kjenne på angst, depresjon eller noe annet. Det skal ikke være tabu eller stigmatiserende å være syk, hverken psykisk eller fysisk. Men desverre opplever mangen det. Jeg har møtt veldig mye forståelse og aksept for min psykdom. De aller fleste har fortsatt villa hatt kontakt med meg, selv etter jeg ble syk. Og de nærmeste har visst lenge at jeg har vert syk. Men jeg har også mistet noen langs veien. Jeg har både familiemedlemmer og venner, som ikke ville ha kontakt med meg fordi det ble for masse for de. De orket ikke ha noen, som var/er så syk i sin omkrets. Det ble for mye for dem. Og det har jeg akseptert. Jeg skjønner veldig godt at det kan bli for mye for enkelte. Det er ikke noe lett å ha noen i sin bekjentskap/familie/vennekrets som er syk. Som gang på gang må se at personen faller, som gang på gang ser at personen prøver å skade seg selv eller prøver å ta livet sitt. Jeg har selv flere i min bekjentskap, som er psykisk syke. Så jeg har opplevd å være på begge sider. Og det er knalltøft. Det å se at noen man er så glad i har det vondt, og kanskje så vondt at de ikke orker å leve mer. Hva gjør man da? Hvordan oppfører man seg rundt den gjeldene personen? Flere velger å se en annen vei, prøve å late som ingen ting eller kutter kontakten helt. De vet kanksje ikke hvordan dem skal forholde seg til deg. De tenker kanskje at du har nok personer rundt deg, og at det ikke er nødvendig at akkurat du skal gjøre noe. Eller at de tenker at du trenger fred. at det ikke blir bedre av at folk maser. Men det er mange som "står i det". Som prøver å gjøre hva som helst for å hjelpe, gang på gang. Uansett hvor tungt det er og hvor mye det tærer på relasjonen. Dem ringer legevakten for å hjelpe, dem ringer amk/legevakten når livet står i fare. Og dem holder godt rundt deg når tårene triller og du ikke makter mer. Tusen takk til dere som holder ut med meg, som lytter og forstår, som prøver å hjelpe på alle mulige måter og som aksepterer meg for den jeg er(både med og uten psykdom.). <3

Dag 600! Min kamp for livet!

I dag er det 600 dager, siden jeg begynte min kampen for livet!
For 600 dager siden ble jeg innlagt på Valen sykehus. Det har vert den tøffeste og mest krevende kampen jeg noen gang har og kommer til å ha i livet mitt. Jeg har kjempet hard hver dag, bare det å stå opp hver dag er en kamp. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må bli her, men jeg vet det tar tid å bli "frisk". Og jeg ser frem til den dagen jeg kan kalle meg for "frisk". Hvertfall frisk nok til å fungere i hverdagen.
Jeg må innrømme at jeg har flere ganger gitt opp, men jeg har og reist meg for hver gang. Jeg har stått opp hver dag, og jeg har ingen intensjoner om å gi meg uten en kamp.

Det er ett fantastisk team jeg har rundt meg som støttespillere. Både familie, venner og de som jobber her. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått denne muligheten, til å få hjelp mot det som jeg sliter med. Og at de forstår at det vil ta tid.

Jeg tar en dag om gangen, og vist det ikke funker, så tar jeg en time om gangen.
Jeg prøver å fylle dagene med noe, utenom faste samtaler. Ergoterapautene gjør en utrolig bra jobb, og vist formen tilsier det så er det mange aktiviteter man kan være med på.  Man får mulighet til å få mestringsfølelse, ( noe som er viktig å ha når man sliter med ting, og føler at man ikke får til noe.)
Veldig mange som sliter sitter med skulte talenter, og her får vi prøvd oss ut med forskjellige aktiviteter. Man kan bruke sine erfaringer og lage noe kreativt.

Jeg vil bare avslutte med å si takk! Takk for alle som støtter meg og backer meg opp, når jeg trenger det.
Og jeg velger å være åpen om min psykisk helse, for å vise at det ikke er farligt. Det kan skje hvem som helst. Så stopp stigmaet!
Du er ikke alene om å slite.

Michelle Elisabeth

Min hverdag!

jeg har vert ganske usikker på hva jeg skal skrive om her på bloggen. Men har kommet frem til at psykisk helse er min hverdag. så tenkte jeg skulle skrive litt om det.
Min hverdag handler mye om sykehus, med tanke på at jeg forløbig bor på ett. Jeg har snart vert innlagt i 1 og ett halvt år, og det ser ut til at jeg kommer til å være innlagt en god stund til. Og på en måte synst jeg det er greit. For jeg har mye jeg må få orden på i min psykiske helse. Jeg har vert syk i ganske mange år, og da tar det lang tid å bli frisk/bedre. Min hverdag er ganske lik dag forv dag. Jeg ståropp, går på morgensamling, der vi får vite hva planen er for dagen. Så går jeg kanskje på arbeidstua og strikker eller lager noe kreativt. Det er veldig mye man kan gjøre på arbeidstua. Alt fra smykke, strikking, maling, snekkring, sy, glasssmykke osv. når klokken blir hal 11 er det tid for lunsj. etter lunsj er det kanskje samtale med psykolog, lege eller psykiater. jeg har fast samtale med en psykolog en gang i uka. MEd tanke på så mye tunge ting vi snakker om i samtale våres, så har vi bestemt at jeg bare skal ha samtale en gang i uka. slik at det ikke blir for ofte. mens andre kanskje har oftere samtale eller sjeldnere. når klokken blir kvart på 1. er det tid for middag. Og der må jeg skryte litt, for vi får utrolig mye godt til middag. Sundt og variert, men og litt usunne ting. litt sånn det skal vere. Etter middag, så kan jeg gå bort på arbeidstua igjen vist jeg føler for det. Ellers så går mye av tiden i å se tv serier. Vi har etter veldig lang tid fått internett på sykehuset. Og det er takket væreoss pasienter på avdelingen. For vi skrev brev til ledelsen og argumenterte for hvor viktig det er med internett for å holde kontakten med utsiden. og betale regninger osv.
Så hal 3 er det vakt skifte, og ettermiddagene skjer det ikke så altfor mye på avdelingene. Innimellom har vi kjøreturer rundt om i kommunen. eller vi ser film i lag på stua.
Andre aktiviteter vi har på sykehuset er: fortball, volleyball, klatring, snikkerverksted, brobyggerne, arbeidstua, treningskjøkken, fellestur på torsdagene og handletur til Husnes på fredagene.

Det er og muligheter for å få permisjoner. Det må man søke om vist det er noe man vil gjøre. Vist jeg skal til bergen og besøke familie, så søker jeg om overnattingspermisjoner. eller vist jeg skal besøke venniner eller kompiser på dagtid, så må jeg også søke. Alt som man skal gjøre utenfor sykehuset, uten personalet med seg, må søkes om. Utenom vist man har fri utgang, og vil på tur. Da er det ikke nødvendig å søke.

På sykehuset sitt område ligger også Valekrossen skole. Det er en underavdeling til Kvinnherad videregående skole. Og for å få plass på Valekrossen, må man bli søkt inn via en hjelpeinnstans. Enten fastlege, psykolog, eller noen fra kommunen. På Valekrossen har de de fleste allmennfagene, slik at man kan få studiekompetanse. Men de har også valgfag/ tillegsfag. Som f.eks foto, band, visuell kunstfag(som man kan og ta som en studiefag og få karakterer.) spansk. Det er små klasser, og veldig flinke lærere som gjør alt de kan for å hjelpe med fagene. Trenger man ekstra oppfølging, får man det. og trenger man ekstra pauser eller ekstra hjelp med noe, så er lærerene veldig flinke til å legge til rette for hver enkelt person. Jeg har tatt ulike fag på Valekrossen, og har bare positiv erfaring med skolen.

Ellers så har jeg nevnt at sykehuset har ett treningskjøkken, som har kurs som varer opptil 3-4 uker. 3 dager i uken. Der man lærer å bake, lage middager og trener på å lage mat. For mange er dette til stor hjelp, og får inspirasjon til når de blir utskreven og skal lage mat til seg selv hjemme. Så det er et veldig flott tilbud her.

i kjelleren på ene bygget, (ved siden av treningskjøkkene ironisk nokk) har sykehuset et treningsrom. Der kan pasienter trene det de vil. Og kan også få hjelp fra en aktivitør til å legge opp ett treningsprogram. De er et greit utvalg av treningsapparater. Og mange studenter og folk som jobber på sykehuset bruker det.

Nesten hver avdeling har egen aktivitør. Aktivitøren hjelper pasienter til å finne aktiviteter å gjøre på på dagtid. Om det er tur gåing, eller andre fellesaktiviteter som er på huset, så er aktivitørene flinke til å motivere og hjelpe å finne riktig aktivitet til hver enkelt person.

Hver Onsdag kveld er det onsdagstreff, der alle pasienter på sykehuset kan komme og kjøpe seg pizza og brus og høre på musikk og prate i lag.

Ellers så velger man litt selv på ettermiddagene hva man vil gjøre. og klokken 11 på hverdager skal det være ro på avdelingen og folk legger seg. (12 i helger)

Det var litt om hvordan livet på sykehuset kan være. Alle opplever ting forskjelligt, men det er i ca hvordan det er.

Blogg-sperre!

Har tenkt en del på hva jeg vil blogge om, men har ikke kommet frem til så mye. Jeg har ikke en spesielt spennende hverdag. Går mye på det samme. Se tv serier, dra på butikken og ellers ikke så mye. Så Da blir det litt vanskelig å skrive om ting. Men vist du har et forslag til hva du vil jeg skal skrive om, så er det bare til å rope ut.

siste dagen i 2016!

I dag er siste dagen av 2016, og jeg kjenner det er litt godt. 2016 har vert ett tøft år for meg. De har vert mange nedturer og livet har ikke akkurat gått på skinner. Men jeg har hatt noen gode stunder også. Jeg har vert på besøk hos den fineste søskenflokken i verden. og hatt /vert på besøk hos flere venner. For å være ærlig, så trodde jeg faktisk ikke jeg komte til å overleve 2016, og vertfall ikke gå inn i ett nytt år som innlagt. Men jeg har stor tro på at 2017 kommer til å bli ett bedre år . Jeg ser frem til nye minner, besøk, opplevelser og skaffe nye vennskap. Er også veldig takknemlig for de rundt meg som har stått ved min side hele veien. spesielt familie og venner. Uten dem hadde jeg nok ikke vert her i dag. Så vil jeg bare avslutte dette korte innlegget med å ønske alle venner, kjente, familie og andre ett fantastisk godt nytt år. Så håper jeg at alle tar godt vare på hverandre. Dere fortjener kun det beste <3 -Michelle Elisabeth-

En tøff tid i vente

For mange er denne høytiden en tøff tid. Det er forventet at man skal være glad og fornøyd, og være sammen med familie. Men ikke allehar det så lett. Mange sitter alene på julaften. Noen feirer i lag med familien, men sliter med å følle opp til forventingene. Mens mange har det bra.
Jeg synst at denne høytiden ( og andre) kan være ganske vanskelige. Jeg tenker på det jeg har hatt før, som jeg ikke har nå. Og jeg klarer ikke glede meg over ting, som jeg gjorde før. Det har nokk mye med depresjonen å gjøre. Da det er vanskelig å glede seg over ting generellt. Jeg skal i år som i fjor feire jul her på avdelingen. hovedsakelig fordi jeg ikke er i form til å dra noen steder.Og siden det er en vanskelig tid, så er det godt å være en plass der det ikke er forventet å være så glad og fornøyd. og jeg bestemmer selv hvor mye jeg vil være med på. pluss da slipper jeg mye av stresset for å reise til bergen når det er så mange folk som reiser. Men det er ikke noe synn på meg. for de lager til en veldig koselig jul for de pasienter som ikke har noen plass å reise til. Vi får god julemiddag, noen reiser på julegudstjeneste. og vi har gaveåpning på kvelden. Samtidig er det personal som står klare om ting blir for vanskelig, noe som er godt å ha.

Jeg ønsker alle nære og kjente en fin jul, og husk ver snille mot hverandre, og ikke forlang bare glede og lykke.

God jul og godt nytt år til alle sammen.

-Michelle Elisabeth

Postcrossing

Etter tips fra en venninne,  så har jeg begynt med noe som heter postcrossing. Det går ut på at jeg har registrert adressen min på postcrossing.com. det samme har hundre av tusen andre brukere i hele verden. Så vil jeg sende et postkort og får tildelt en tilfeldigadresse. Jeg skriver en hyggelig melding og skriver ned en id kode jeg har fått tildelt med motakers adresse. Og når motakeren har fått postkortet og registrert id nummeret, så blir min adresse ledig til at en annen tilfeldug person kan sende postkort til meg.
Dette synst jeg er veldig spennende og jeg har fått mange intresange postkort. Blant annet fra usa, taiwan, japan, sør afrika, russland, tjekkia, tyskland, polen, kina osv.

Vist du synst det er gøy å få postkort fra hele verden og sende postkort, anbefaler jeg å bli medlem av postcrossing.com .

Man får vite litt om kultur i andre land og man kan og velge å ha direkte swaps som de kaller det. Det vil si at du sender og motar fra samme person.

Navne endring!

For noen uker siden endret jeg navn. Eller rettere sagt så la jeg til ett navn på fornavnet mitt. Jeg heter nå Michelle Elisabeth. Og Grunnen til det er fordi jeg har lenge tenkt på å ta Elisabeth navnet. Jeg tenkte først at jeg skulle kalle min fremtidige datter for det, men det ble for lenge til. Min mor het Solveig Elisabeth, og jeg ville gjerne føle mer tilknytning til hun ved å ta ene navnet hennes. Hun døde for 13 år siden. Jeg tenker på henne hver dag. ofte kommer tanker - hva vist hun var i livet i dag? hvordan hadde det vert? Tror de fleste som har mistet en av sine nærmeste tenker de tankene. Men man må bare akseptere at de kommer ikke tilbake. De har fått fred og venter på oss når våres tid kommer. Hvil i fred Mamma. Så sees vi igjen en vakker dag <3

Fikk flere gode tilbakemeldinger på forgie innlegg.

Vil starte med å si tusen takk for noen fine tilbakkemeldinger på siste innlegget jeg hadde. Det var flere som kontaktet meg og fortalte at de syntes det var så bra at jeg sto frem som psykisk syk. og turde å fortelle om det. Jeg synst det er viktig å få frem at det kan skje hvem som helst. både foreldre , barn, besteforeldre, politikere og mannen i gata. Jeg vet mange føler mye skam rundt dette med psykisk lidelser. men det er ingenting å skamme seg for. 1 av 3 vil oppleve å bli psykisk syk på en eller annen måte i løpet av livet. for noen vil det vare en periode, mens andre vil slite litt lenger. Men derfor er det så viktig å stå frem om det og vise verden at alle har en psykisk helse og det er ingenting å skamme seg for.

Jeg har vert psyk i ganske mangen år, og jeg har hatt psykologer, helsearbiedere og andre i hjelpeapparatet rundt meg. og jeg er takknemlig for den hjelpen jeg har fått. og den hjelpen jeg får i dag. og det vil ta tid å bli frisk. Eller å bli bedre. Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil bli frisk. men jeg vet jeg kan bli bedre. jeg kan få et liv jeg har lyst å leve. jeg kan få en hverdag som er fylt med glede og moro. Det er håpet mitt. at jeg en dag skal klare å ha en hverdag der fokuset ikke er på hvor dårlig jeg er.
Jeg har vert veldig heldig å fått en leilighet i ett bofelleskap der det jobber personal hele døgnet. For min erfaring er at jeg ikke klarer meg så bra alene i en leilighet. så da er jeg veldig glad for det tilbudet jeg har fått. Jeg driver med botrening. Det vil si at jeg gradvis er mer og mer i leiligheten. det er vertfall planen. Og jeg tror og håper jeg vil få det fint i leiligheten. Heldigvis er det noen fantastiske folk som jobber der, og jeg har og noen kjekke naboer. pluss min beste venninne bor rett i nærheten. og jeg har andre gode venniner i nærheten.

En hverdag som psykisk syk!

En god del av dere vet ikke dette. Men jeg har i flere år slitt psykisk. Jeg har vert innlagt en god del ganger, og er for øyeblikket innlagt på en langtidsavdeling på valen.
Det at jeg velger å vere åpen om dette nå, er fordi jeg har fått en del spørsmål fra folk, der de har lurt på hvorfor jeg kommer gående fra sykehuset hele tiden. og få vekk stigmatiseringen rundt dette. Jeg vil ikke gå innpå så mye i detalj, men jeg er nå en plass der jeg får den hjelpen jeg trenger. Noe jeg er svært takknemlig for.
Jeg har lenge slitt med både depresjon og selvskading. Noe man ser på bilder som ligger på facebooken min. Jeg gikk på folkehøyskole i 2014, og der var jeg for første gang åpen for de i klassen og de jeg bodde med om hvordan jeg hadde det. Jeg var ærlig fra starten av, og fortalte at jeg hadde mange arr på kroppen ( helst armene) og at jeg ikke hadde tenkt å gå med genser hele det året. Folk var utrolig snille, og de respekterte meg for den jeg var. Det var ikke lenger så tabu å slite psykisk, og jeg ble godtatt for den jeg var, med eller uten arr.
Det ble etter hvert ganske vanlig å se meg i t-shorte, og folk brydde seg ikke lenger om at jeg hadde arr. Noe som var veldig godt. For Jeg merker det er masse tabu rundt det å vere psykisk syk og drive med selvskading. Men som sakt var det blitt naturlig for de og mange la ut bilder av meg på facebook der arrene viste tydelig. Noe jeg ikke tenkte mer på før jeg flyttet tilbake til Kvinnherad. Da ble jeg en smule stresset, men valgte å la bildene være.

Den kampen jeg er inni nå, er den tøffeste kampen jeg har og kommer til å ha. Det er beintøft å kjempe for å bli frisk, når man er psykisk syk. Men jeg er veldig heldig som har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har en god familie som aksepterer meg for den jeg er. Jeg har mange gode venner og venninner som støtter meg og alltid stiller opp. Og jeg har ett hjelpeapparat som er der for meg.

Jeg skriver ikke dette for at folk skal synest synn på meg, eller for oppmerksomhet. Jeg skriver dette for at folk skal vite at det er mange som sliter med både små og store ting. og jeg håper det hjelper å ta vekk noe av stigmatiseringen rundt psykisk helse.

5d diamond painting

For en stund tilbake oppdaget jeg diamond painting. Det går ut på at du får et bilde/motiv med lim på. Så plasserer du diamanter på de riktige tallene. Og til slutt blir det ett bilde. Jeg synst det er veldig gøy. Men det trengs en god dose tolmodighet.
Jeg kjøpte mine bilder på ebay.com . Men man kan og få tak i de på wish.com og aliexpress.com
De koster ikke all verdens heller. Det ligger vell fra rundt 20 kr og oppover. Og i pakken får du et slags lerret og en pen man bruker til å plukke opp diamantene. Pluss man får rikelig med diamanter.
Dette er nok noe som vil bli mer og mer populært.

Som man kan se på ene bildet, så har jeg brukt tomme snus bokser til å ha diamantene i. Siden de kommer i plast bagger som man ikke kan lukke.

Jeg synest dette er veldig gøy. Og med en god lydbok på øret, blir det ennda litt kjekkere å holde på med.

Var en tur til søsteren min

Har siden torsdag vert i Bergen hos storesøsteren min. Det har vert noen gode dager. Har kost masse med både unger og dyr. Har og hatt noen fine samtaler med søsteren min til langt ut på natterstid. Setter veldig pris på sånne små stunder.

Fikk og treft begge storebrødrene mine. Er en stund siden sist jeg så dem, så det var og veldig kjekt.

I dag kom tvillingsøsteren min og typen hennes, så fikk pratet litt med de, så dro vi opp til ene broren min og jabbet litt det og før vi dro ned igjen til søsteren min og spiste noen gode hjemmelagde vårruller.

Ellers har dagene gått til noen kjøreturer, prating, kos med barna og litt spill og tv titting.

Gleder meg til neste tur til bergen.

En av mine beste venninner Marit!

Tenke skulle skrive litt om en av mine beste veninner. Marit har vert ved min side gjennom tykt og tynt. Hun har alltid vert der for meg, uansett. Jeg har i mange år slitt psykisk, og uansett hvordan jeg har hatt det, eller hvordan jeg har vert, så har Marit vert der med meg. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne. Hun betyr så vanvittig mye for meg, og jeg er villig til å gjøre alt for henne. Jeg har og tatovert bokstaven M på håndleddet. Som representerer henne. Dette er et dikt jeg ga til henne som forteller litt hvor mye hun betyr for meg. To my best friend Marit! You`ve been with me through thick and thin together until the end. I couldn`t ask for anymore, you truly are my friend. When times get hard you`re always there, to lend a friendly ear. I do not tell you often enough, I`m glad that you are here. We`ve shared our laughter and our tears our friendship grows with time. So many have a Best friend, but I`m thankful you are mine. Synst det sier mye om hvordan vårt vennskap er. Marit er så fantastisk omsorgsfull, snill, god, omtenksom, pen, flott og helt ubeskrivelig person. Marit, du betyr alt for meg. og jeg er så takknemlig for at du har holdt ut med meg alle disse årene. at du aldri svikter når jeg trenger deg. Du er bare helt rå! kjempe masse gla i deg vennen <3

90 årsdag til Besto

Sist lørdag var jeg i 90 årsdag til min Farmor aka Besto. Det ble en kosrlig dag. Og jeg ble positivt overrasket over hvor mange i familien som hadde tatt seg tid til å komme. 2 av tantene mine fra østlandet pluss flere søskenbarn med familie hadde reist over fjellet for å komme. Var veldig koseligt å se de igjen, siden jeg treffer de så sjeldent. Var også noen venninner av besto oog noen familie som bor her i Kvinnherad som var med. Er veldig lenge siden alle sammen har vert samlet på samme plass. Besto er desverre dement og sliter med helsa, ikke så rart for en 90 åring.  Men det er tøft å se henne sånn. Hun fikk sikkert med seg mer en vi tror, men tror deet er vanskelig for henne å kjenne igjen alle sammen.

Vi fikk servert snitter og kaker. Ene tanta mi hadde lagt verdens beste kake. Tror den heter Bermuda kake. Den er vertfall den beste kaka jeg noen sinne har smakt.
Selskapet ble holdt i kantinen på husnestunet. Og tror alle var ganske fornøyd med selskapet.

Håper det ikke blir så lenge til jeg ser familien igjen.

Koselig helg

Denne helgen har vert ganske koselig. Har hatt Therese (tvillingsøsteren min) på overnatting i leiligheten. Vi har kost oss masse. Har vert noen turer opp til pappa, og fått masse god mat. Så har vi vert hos en av mine beste venninner og spist taco og pratet å kost oss. Og i dag skal vi være med pappa å besøke Besto en liten tur før båten til Therese går.

Endelig er pappa hjemme

Er over ett halvt år siden pappa var hjemme sist. Så det var veldig koselig å se han igjen. Han blir ikke hjemme så lenge denne gangen, men bedre en ingenting.
Har allerede vert hos han et par ganger. Og konen hans serverte kjempe gode vårruller og nudlesuppe ene dagen og spagetthi med fløtesaus eller noe sånt andre dagen. Hun er en kjempe koselig jente/dame. Og jeg er veldig glad på deres veiner at de har funnet hverandre.
Virker som de har det veldig bra ilag.

Var og så heldig å få litt klær som de hadde med seg fra Thailand. Jeg fikk 2 Harley Davidson jakker, en bukse og en t shorte.
Sa til de sist de var hjemme at jeg ønsket meg en Harley jakke, så gleden var stor når de kom med 2 kanon stilige jakker.

Therese (tvillingsøsteren min) kommer til helga. Så da skal vi kose oss i leiligheten sammen. Og så blir det sikkert noen turer opp til pappa å damen. Og så skal vi sikkert være litt med Marit. Som er en av mine beste venninner. Så det gleder jeg meg til.

Trening og kosthold!

Har pga medisiner og dårlig kosthold, gått veldig mye opp i vekt. Og nå er det på tide å gjør noe med saken. Vet man ikke skal stole helt på disse bmi greiene. Men jeg har uansett for høy bmi, når den har passert 30. Så jeg har så smått begynt å trene. Skal prøve å få trent hvertfall annenhver dag. Og da går det mye i styrke trening. Har veldig lite peiling når det kommer til trening, men har med en god venninne som trener i lag med meg. Da blir det litt kjekkere å trene.

Har som mål å gå ned en del kilo, og få litt mer muskler. Så vist jeg klarer å spise litt sunnere, kutte ut mye av snopet, så skal det nokk hjelpe på.

Så håper jeg klarer å holde ved like treningen og forhåpentligvis bare spise snop å sånt i helgene, da skal jeg være rimelig fornøyd.

-Michelle

Skatteoppgjøret!!

Jeg er så glad i dag!!!! Sjekket skatteoppgjøret i dag, og i år får jeg faktisk igjen på skatten. Riktig nokk ikke så mye, men er helt fantastisk at jeg slipper å betale restskatt. I fjor måtte fikk jeg restskatt på 15000 og det var skikkelig sure penger å måtte betale. Men i år slipper jeg det. Jippi!!!!

Fikk pakken i posten

Skrev et innlegg tidligere i dag om at jeg hadde bestilt noe klær fra styleconnection. Og litt senere fikk jeg melding om at jeg kunne komme å hente den.

Er super fornøyd med klærne. Jeg fikk et svart joggebukse skjørt en grått skjørt og en svart tshorte. Alt var i riktig størrelse og har allerede prøvd det på.

Er litt godt med sånne positive ting i en hverdag der mye dreier seg om vonde ting. Så det var et lite lyspunkt i hverdagen og få disse tingene.

Ellers har jeg ikke gjort på så mye. Hvert en tur til Husnes å hentet pakken, pluss handlet inn litt drikkevarer (Burn). Så har jeg og en medpasient sittet ute i røykebua å sett Greys Anatomy. Vi følte for å få litt "frisk" luft. Var veldig koselig det.

Ellers har jeg ikke gjort på så mye. Sett litt serier og prøvd å tenke ut mitt neste bytte av online shopping.

Det blir litt shopping på nett når man ikke har så mye å gjøre på dagene. Og det går ut over lommeboka til de grader. Men skal prøve å bli litt flinkere til å ikke handle så mye. Må spare litt penger siden jeg kanskje skal på ennliten tur til sommeren.

Bestilt fra Styleconnection

I påsken bestilte jeg noen klær fra styleconnection og var litt rask på avtrekkeren. Så jeg bestilte til feil adresse.

Sendte melding til de og spurte om de kunne hjelpe meg. Fikk svar fra Kristin og alt ordnet seg til slutt. Super hyggelig dame hun der. Så annbefaler på det sterkeste å handle fra hun. Gå inn på www.shop.styleconnection.no der finner du en flott utvalg av stilige klær. Løp og kjøp folkens

Sommeren 2015

Sommeren 2015 var en spennende sommer. Jeg var på 2 turer.

Jeg reiste til London med en god veninne. Der var vi i 6 dager. Vi hadde det utrolig kjekt med vandring i byen, madam tousso, london eye og shopping. Jeg tok og to tatoveringer der. En infinity symbol med hjerte som veninna mi tok lik. Og en M som står for ene beste veninna mi. Det var utrolig gøy å dra på en sånn tur uten foreldre eller skole. Det var så deilig å ha den frihetsfølelsen der vi kunne gjøre akkurat det vi ville. Vi kunne stå opp når vi ville og gjøre det vi ville i løpet av dagene. Jeg vil veldig gjerne reise på en sånn tur igjen.

Den andre turen jeg var med på var en seiltur me Tall Ships Races. Der var vi en gjeng på 4 stykk som reiste fra kvinnherad. Vi tok fly opp til ålesund og var der noen dager. Så seilte vi med en nederlansk båt ned til Rosendal der 3 av oss avsluttet turen. Mens sistemann var med helt til danmark. Det var en veldig utfordrenes tur men også veldig kjekt. Vi fikk vere med å styre skuta, heise seil, gjøre i stand mat og være med på alt som trengs for å seile.

Ellers brukte jeg litt av sommeren på å flytte.

-Michelle

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits